Den lange reisen mot Hellas

click REISEBREV FRA TONE RIISE
Bilder tatt av Tone Riise

Den lange reisen mot Hellas.

HPIM0631
Hvordan komme på ferie når man nesten ingen penger har, men har utferdstrang? Se, det var spørsmålet min venninne og jeg stilte oss på forsommeren 1977. Det fantes noe som het Regnbuebussen som gikk til India, men med til sammen tre barn, så vi etter hvert på det som noe langt. Til sammenligning var Hellas like i nærheten, en annen venninne hadde vært der og likte det, så med andre ord: Vi drar til Hellas! Bilferie var det økonomisk mulige den gang, så etter hvert dro vi, fire voksne og fire barn, fordelt på to slitne biler. Vi var utstyrt med et stort Europakart, en sovepose og noen pledd til barna, et lite tomannstelt og litt penger….

Første sammenbrudd med bil kom i Sarpsborg, senere kom det flere, København, Hamburg , Ljubljana, Beograd… uavlatelig små og større uhell, motorstopp, varmgang i bremser, motor som stadig kokte. Men omsider kom vi til det forjettede land! Hellas! Lyktestolpene var fylt med storker, på hver eneste! Vi sang! Den første greske byen, Katerini var mørk og dyster, langt fra hva vi hadde forestilt oss. Ikke fant vi noe overnattingssted heller, og ingen ville åpne når vi ringte på! Vi så vel litt uvanlige ut? Men i landsbyen med det forlokkende navn Paralia (Strand), fant iallfall jeg og barna en slags hvile på stranden. (Det er hardt på en strand over tid, det kan også være temmelig kaldt.) Det viste seg også at landsbyens ungdom pleide å sparke fotball på stranden om natten….

DSC_0346En uke i Aten, Akropolis og Dyonysosteateret fikk jeg og barna med oss, så dro vi sydover, til Kalamata. Turistpolitiet anbefalte oss Kardamili. En stor olivenlund, fylt med motorsykler, biler og noen telt, en dusj og do og tilgang på solvarmt vann var fasilitetene. En olivenlund er mindre hard å sove i , men temmelig støyende! Sikadene laget et voldsomt leven, våre med-turister gjorde det samme! Etter en liten uke dro vi til Stoupa litt lenger sør og fikk leid noen rom, like i nærheten av kirken. Første natten det ble også annerledes: Noen hadde dødd i huset vis a vis, og klagekonene sang og gråt. Det hele kjentes litt uhyggelig før vi forstod hva det var. I Stoupa var det ikke mange turister, et par italienere, et par tyskere, noen engelskmenn, ja og så oss, da! Vi lå på bystranden og leste høyt for barna når vi ikke badet. Vi ble brunere og brunere, utslitt av reisen og varmen. Vi fikk aldri sett Kalogriastranden med de kalde ferskvannskildene vi hadde hørt om, ikke noe Kastro heller… Men vi fikk lest alle Narniabøkene, de var på engelsk, men vi voksne oversatte på direkten. Og noen barn ble gode til å svømme!

Vi visste det var langt tilbake til Norge, og vi klarte det med et skrik. Første vanske var å komme ut av Hellas, jeg hadde mer penger da jeg dro ut enn da jeg kom inn! Mange tollere flokket seg rundt oss, og snakket høyt og mye gresk. Da forstod jeg to ting: Jeg måtte lære meg gresk, og skjønte etter hvert at de ville se kvitteringen for pengeforsendelsen fra Norge. Rå flaks gjorde at jeg ikke hadde kastet den! Bleke og blakke kom vi hjem, vår flotte brunfarge flasset av gjennom Europa, bilen mistet resten av bremsene gjennom Tyskland, men det er utrolig hva et håndbrekk kan utrette!

Døtrene mine stupte kråke i baksetet gjennom Europa, sikkerhetsseler bak var ikke ”oppfunnet”. Jeg og venninnen røkte helkontinuerlig. Jeg ble forarget når barna klaget, men åpnet da vinduet!
Siden har jeg vært utallige ganger i Hellas, men bare én gang senere med bil. Det er veldig, veldig langt! Fly er veldig, veldig bra!

HPIM0722

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *